Noen ganger er ikke livet helt slik vi har tenkt oss at det skal være. Ting skjer. Denne gangen skjedde covid-19. Pandemien kræsjet med livene våre for ni måneder siden og gjorde alt skremmende annerledes.
Smittevernregler avgjør nå hvordan hverdagen vår skal være; hvem vi får være sammen, hvor vi kan gå, og hvor vi helst bør oppholde oss. Det er litt av prisen vi betaler for at vi skal klare oss best mulig gjennom pandemien mens vi venter på vaksinene som snart kommer. Resultatet er at de fleste av oss har det tålelig trygt og godt.
Vi må altså innrette oss etter hvor stor smittespredningen er. Det virker som om det er vanskelig for ganske mange å forstå alvoret. Skjønt det hjelper ikke at media forteller oss daglig hvor ille vi har det.
Jeg blir tutet ørene fulle om hvor forferdelig jeg har det som aleneboende eldre i risikogruppen. Jeg bør bli langsomt gal av reglene. Jeg bør føle meg isolert og lide av mangel på fysisk kontakt. Jeg bør konsentrere meg om hvor jævlig jeg har det.
Selvfølgelig er det tøffe tider. Mange har det svært vanskelig. Jeg tar ikke lett på hvordan livet føles for de mange som har fått livene sine snudd på hodet, men jeg mener det er viktig å huske på at det blir bedre. Vi ser at tiltakene virker. Pandemien går over.
