Solidaritet

 Det er natt, og det er stille. I husene rundt meg er vinduene mørke. De fleste sover. Bare av og til høres lyden av en bil på veien. Vi hører ingen skudd. Vi ser ikke bomber falle. Det er ikke våre barn som skriker i redsel og smerte. Det er ikke vi som holder sultende barn i armene og vet at heller ikke i morgen kan vi gi dem mat. Det er ikke vi som må se dem dø.

Det er ikke vi som må flykte fordi vi tror på frihet, rettferdighet og et nytt liv for barna våre. Det er ikke vi som blir tråkket på fordi vi kommer fra en annen kultur eller har en annen hudfarge.
Det er vi som ikke vil dele.

Men det er vi som tror på propagandaen om at vi må gi slipp på alt hvis vi tar imot mennesker i nød.
Det er vi som ofrer miljøet og den 3. verden for å opprettholde vår egen levestandard. Det er vi som sitter trygt bak dørene våre og stenger verden ute når den blir for vanskelig.
Det er vi som må våkne. Det er vi som må hente fram igjen glemte ord som frihet, likhet, rettferdighet og solidaritet Det er vi som må beholde troen på framtida. Det er vi som må vise at vi kan! Det er vi som må være med å skape en levelig verden for alle.

"Jeg sitter og ser" av Walt Whitman (1819-1892) oversatt av Paal Brekke.

Jeg sitter og ser ut over all sorg i verden og all skam og under-
trykkelse,
jeg hører unge menn som gråter, skjult av mørket, hikstende
for ting de har vært med på,

jeg ser blant de fattigste, hvor mødrene misbrukes av sine barn,

hvor de ringaktes, utnyttes, hvor de vitner i fortvilelse,

jeg hustruen misbrukes av sin mann, jeg ser den troløse for-

føreren av unge piker,

jeg merker meg skinnsykens og den ugjengjeldte kjærlighetens

verkebyller som forgjeves søkes skjult, jeg ser disse skuespill

på Jorden,

jeg ser krig og pest og tyranni, jeg ser fanger og martyrer,

jeg følger noen utsultede skibbrudne med øynene, jeg ser dem

kaste lodd, for en må dø om de øvrige skal leve videre,

jeg merker meg de arrogantes hånlige forakt for arbeidsfolk, og 

for de fattige, og for negrene;

alt dette - all usselhet og grenseløse smerte sitter jeg og ser

ut over,

ser, og hører, og tier,

Om å sette livet litt på vent..

Noen ganger er ikke livet helt slik vi har tenkt oss at det skal være. Ting skjer. Denne gangen skjedde covid-19. Pandemien kræsjet med livene våre for ni måneder siden og gjorde alt skremmende annerledes.

Smittevernregler avgjør nå hvordan hverdagen vår skal være; hvem vi får være sammen, hvor vi kan gå, og hvor vi helst bør oppholde oss. Det er litt av prisen vi betaler for at vi skal klare oss best mulig gjennom pandemien mens vi venter på vaksinene som snart kommer. Resultatet er at de fleste av oss har det tålelig trygt og godt. 

Vi må altså innrette oss etter hvor stor smittespredningen er. Det virker som om det er vanskelig for ganske mange å forstå alvoret. Skjønt det hjelper ikke at media forteller oss daglig hvor ille vi har det. 

Jeg blir tutet ørene fulle om hvor forferdelig jeg har det som aleneboende eldre i risikogruppen. Jeg bør bli langsomt gal av reglene. Jeg bør føle meg isolert og lide av mangel på fysisk kontakt. Jeg bør konsentrere meg om hvor jævlig jeg har det.

Selvfølgelig er det tøffe tider. Mange har det svært vanskelig. Jeg tar ikke lett på hvordan livet føles for de mange som har fått livene sine snudd på hodet, men jeg mener det er viktig å huske på at det blir bedre. Vi ser at tiltakene virker. Pandemien går over.